Julefreden senket seg. Familien var igjen samlet. Nissen kom og sørget for timer med spennende julegaveoppakning. Vi har tydligvis vært veldig snille piker og gutter dette året. Haugen under treet bugnet, på bordet var det overflod av julegodter. I sofaen satt fem lykkelige familiemedlemmer.
Mette, trette og takknemlige krøp vi til slutt til køys. Ute lå snøen som et teppe over den stille julenatten. Gradestokken krøp nedover mot -30. Inne var det varmt; fra sprakende ild i ovnen og kjærlighetsfulle hjerter.
Jeg har tatt min kanskje vanskeligste avgjørelse til nå i mitt ellers så bekymringsløse liv.
Da jeg kom til Barcelona og ESDi’s hjertelige velkomst, var jeg lenge sikker på at det var her jeg burde bli. Hva i all verden skulle jeg i London etter, når skolen og ikke minst byen her er så mye snillere med meg? Og så kom det da i tillegg en meget spesiell person inn i bildet, og tanken på Ravensbourne ble skjøvet stadig lengre bakover i bevissthetens lagringsplass. Jeg snakket med ESDi og undersøkte mulighetene, skaffet nødvendige papirer og begynte på den virkelige behandlingsprosessen og tankegrubleriene. Og det virkelige valget var langt vanskeligere enn de mer vage tankedrømmene. En spansk bachelor-grad består av 4 år – det vil si et år ekstra i forhold til den engelske modellen – og etter å ha tatt flere fag sammen med både 3. og 4. klassingene på ESDi innser jeg at det ikke er der jeg vil være om 1-2 år. Dessuten hadde jeg måttet gå bort fra min selvvalgte timeplan og skifte til 2.klassingenes fastlagte fra nå av. Den inkluderer flere teorifag og eksamener, for det meste på katalansk. Da får det heller være at jeg ikke hadde mitt livs beste år i England; Ravensbourne har tross alt et høyre nivå, jeg kan lage min avgangskolleksjon neste år og tilbringe et siste år it Londons storslåtte moteverden.
Hjerte og kropp sier Barcelona, hodet sier London.
Men bestemmelsen er tatt. Og sagt høyt. Også til Borja, etterfulgt av strømmende tårer. De presset seg fram, etter for mange vakre ord, for lange blikk fra øyne fulle av tanker og for lange, stilltiende omfavnelser. Jeg ble et barn i armene hans. Tårene kom, hikstende og ukontrollert.
Jeg er fantastisk privilegert.Jeg har det fantastisk bra. Jeg har alle valg i hele verden. Men disse valgene er bare så forbanna vanskelige. Og kjærligheten er mektig.
Men som han sier: vi skal nyte alt som er nå til det fulle, så får det som kommer bare komme. ”The future doesn’t exist.” Han er stolt av valget jeg har tatt. Det er jeg også.
Fremtiden eksisterer ikke og jeg nyter nåtiden; klissete lykkelig.
God natt! God natt! Kryp under ditt dekken, med nelliker stukket, og roser besatt. Med sølvhvite blader fra bringebærhekken. I morgen igjen om Gud så vil, vekkes du opp til fuglenes spill.
