Kameliaer

Jeg leser en fantastisk bok. Den handler om sårbarheten, det vanskelige, men fremfor alt skjønnheten i denne verden. Om vakre sjeler skjult bak forkledninger. Om livet. Om Pinnsvinets Eleganse.

Den virkelige nyheten er det som ikke eldes, til tross for tidens gang. Kamelian på tempelplassen, den fiolette fargen på fjellene ved Kyoto, en blå porselenskopp, denne rene skjønnheten som springer ut i de forgjengelige lidenskapenes hjerte - er det ikke det vi alle higer etter? Og det våre vestlige sivilisasjoner ikke klarer å nå?

Betrakningen av evigheten i selve livets bevegelse.

Jeg bestiller min Flat White og mandel-croissaint og setter meg ned i et av de to gammeldagse avlukkene i mørkt tre innerst i det lille lokalet til Monmouth. Med Timeout's kåring "London's best coffee" å skilte med er jeg ikke alene, selv en mandags morgen. Jeg deler bord med en mor og sønn, som allerede sitter tett sammen i det lille avlukket på ca 2,5m2. Sønnen skjenker vann i glasset mitt og hilser. Jeg tar frem boka mi og får kaffen servert. Mor og sønn er tydligvis mette og forsynte, forlater selskapet og overlater det beste hjørnet til meg. Jeg flytter meg innover og gir plass til en gammel tante med notisblokk og en kaffetørst kar. Duften av nykvernede bønner og søt hvetebakst siger ut i rommet og jeg nyter synet på bordet foran meg. Endelig, etter måneder med klaging over håpløse engelskmenn som ikke kan lage kaffe, har jeg funnet mitt sted. Dessuten har jeg løst mysteriet om den ikke-eksisterende og dypt savnede cortadoen: her kalles den Flat White og er den nye It-kaffen... Dette må dokumenteres. Jeg knipser et bilde. Tanten ser opp fra blokken og smiler mot pappas gamle kamera. Vi deler noen fraser om de gamle kameraenes magi, før vi vender tilbake til hendoldsvis skriblerier og lesing.

Men hvis vi flykter fra morgendagen, er det fordi vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, og når vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, sier vi til oss selv at vi skal nok klare det i morgen, og så går det i vasken fordi i morgen alltid ender med å være i dag. Skjønner dere?

Hvis du glemmer fremtiden
mister du
nåtiden

Jeg smiler for meg selv. I dag er det ikke noe problem å følge mitt Vision Board-sitat: Live at Least 55 Seconds per Day. Da jeg så toget bevege seg uten meg i morges, etter å ha somlet i køen på Boots for bursdagsfrokostdesserten jeg hadde lovet meg selv - sjokoladeyoghurten jeg misunner Hadar på toget hver dag - visste jeg at det var et tegn. Eller snarere, jeg bestemte at det var et tegn. Det holder ikke med en yoghurt. Det holder ikke en gang med en smugstart på mammas fyllte påske-egg og den barnslige gleden av sjokolade som den første smaken på tungen om morgenen. Nei, man har bare bursdag én gang i året. Denne dagen skal nytes.

...med små, lykkelige slurker.

Kaffetørst kar er byttet ut med en søt, gammel dame og tante med notisblokk har dratt videre på jakt etter nye ideer. Jeg er halvveis ned i kaffekoppen, 1/3 inn i mandel-croissanten og godt inn i litteraturens verden. Det er lenge siden jeg har lest en bok som har fengslet meg som denne; den må leses sakte og med varsomhet, for ikke å miste de nøye utvalgte ordenes detaljer og magi. Å kunne forsvinne i en slik verden er fantastisk. Min idé om ikke å sløse noe tid og derfor kun låne bøker om designverden ga jeg opp for lenge siden. Selv om jeg nå slapper i overkant mye av og gir skremmende blaffen i vårens skoleprosjekter, gir bøkene meg verdifulle pauser og tilskudd. Designernavn og motehistorie kan jeg pugge til sommeren... Og før en tid, må jeg heller fokusere hjernekapasitet og vilje over på viktigheten av en siste innsats. Jeg vil tross alt føle at jeg tar en velfortjent ferie, etter disse siste 3 prosjektene er ferdig presentert og levert. En velfortjent ferie og herlige, organiserte arbeidsdager som er over i det jeg forlater butikken for dagen. Hvem hadde trodd at jeg kom til å lengte tilbake til A4-hverdagen...Eller gjør jeg det? Sånn egentlig? For en periode, ja. Ikke for alltid. Jeg er fortsatt sikker på at jeg har valgt riktig. Men sånn er det vel med alt; man drømmer om det man ikke har og lengter tilbake til de enkle, gode dagene. Og ærlig talt, hadde jeg fortsatt stått bak disken på Løkka, uten andre framtidsplaner hadde jeg nok ikke vært særlig lykkelig? Nei, valgene er tatt selv om tankene surrer i sine egne ulogiske baner. Jeg har valgt, jeg har tort, og jeg er stort sett fornøyd. Dessuten vet Amélien i meg at det er de små tingene. De små tingene, nå.

Det vakre er nemlig det vi griper idet det går forbi. Det er tingenes øyeblikk da vi ser deres skjønnhet og deres død på en gang. [...] det er kanskje slik det er å være levende: å jakte på øyeblikk som dør.

Jeg drikker den siste, kalde slurken av kaffen min og slikker fingrene etter en ny munnfull fransk herlighet. På min venstre side sitter det nå en hengslete, homofil mann med beina feminint plassert i kors. Til høyre har hans heller runde kollega klart å presse seg ned, med brystene hvilende på bordkanten. Hun skravler som en foss, mens kakesmuler spretter til alle retninger. Han nikker høflig og sipper sakte til sin økologiske eplemost. Jeg jager bort et kort øyeblikk av irritasjon, da servitøren rydder koppen min og spør om jeg vil ha en til. Jada, jeg tar hintet, jeg har sittet her en god stund allerede, men jeg har faktisk tenkt å bli sittende. Det er min dag og jeg kan sitte akkurat så lenge jeg vil. Ha. I dag har jeg har all tid i verden...

Kunsten er livet, men i en annen takt.

Det er rart å tenke på at skoleåret allerede snart er over. Høsten føltes treig og året langt i september, men nå er det plutselig snart sommer igjen. Etter jul gikk alt i dobbelt tempo, mye takket være besøk av fantastiske venner og min kjære familie fløy dagene avgårde. Nå er lyset tilbake og alt lettere, jeg stikker av til Marokko og så er neste post Oslo-sommer. Kanskje er det først da jeg virkelig får sett tilbake på mine 7 første måneder som designstudent. Kanskje er det først da jeg skjønner hvordan det har vært, hva jeg har lært, opplevet og utviklet? Rart. Og fint.

Jeg samler mine siste smuler og leser de siste sidene. Sakte. Trebenkene begynner å sette sine spor, jeg er mett og fornøyd.

...gå på jakt etter alltidene midt i aldriet. Skjønnheten i denne verden.

Jeg reiser meg, hilser til vennegjengen på tre som nå har fyllt bordet med nye fristelser, takker for meg og går. Bedøvet av tilfredsheten over bokens slutt går jeg ut i gatene, ruslende innover Covent Garden. Det er ikke før etter en 10-15minutters tid at jeg stopper opp og innser at jeg glemte å betale for meg. Bedøvet? Oh yeah.

Etter et ydmykt unnskyld og et beroligende "it happens all the time", setter jeg kursen mot tuben og Hadar som er midt i en photo shoot med to venninner. Jeg leker paraplyholder og medhjelper en liten stund, før vi setter oss ned på en kafé i pene Mayfair. I finfin bursdagsstil fortsetter jeg dagens diett; et digert stykke mørk brownie. Akkurat passe massiv, klissete og mektig - den smelter på tungen.

Og festen fortsetter: mellom koselige meldinger som tikker inn og en Skype-telefon fra mamma, sender jeg ut invitasjoner til en drink. Sammen med Hadar tusler jeg gjennom gatene, til klokken nærmer seg skoleslutt og vi møter Kristina, Jehona og Siri. Vi ender opp på en tilfeldig pub, får to kalde flasker hvitvin på bordet og jeg får en skål. Etter et tradisjonelt, riktig så godt måltid kommer også Iryna og Marina, og litt senere Sabine. 7 av 7 inviterte på en mandag kveld er virkelig et kompliment fra denne gjengen;)

Enda lykkeligere, med gode venner rundt meg, berusende vin i kroppen og bærende på påskeliljer fra Sabine begynner jeg på hjemturen. I Shirland Road venter en herlig pakke og tilskudd til påskeegg-samlingen min fra min kjære yndlingstante, onkel, kusine og fetter, en facebookvegg til å bli rørt av og et perfekt avsluttende soundtrack fra Siglinde.

Lykke Li

Jeg avslutter dagens diett med stil ved å knaske Anton Berg, før jeg, mett og trett, kryper til køys. Denne gangen med en japaner - The Wind-up Bird Chronicle av Haruki Marukami.
Utenfor blomstrer kameliaene i Maida Vale's fasjonable hager.
Jeg har påskeliljer på skrivebordet.