I Heart Agadir

Etter tre riktig så velkomne ekstra dager, takket være Islands dramatiske askespreder, satte jeg meg motvillig inn i Pappas nye bil på vei til flyplassen. Da taxien vår ikke kom, stengte han likså godt butikken, tok med seg Mamma og kjørte oss ut. Forbi oss gled et siste syn av afrikansk landskap, til lydene av en blid samtale på et språk jeg ikke skjønner et ord av, men likevel er blitt glad i. Så var tiden inne for noen siste kyss-på-kinnet-hilsener og jeg var overlatt til Ryanairs overbookede fly og kaotiske køer. Åtte timer senere, etter et kaldt møte med engelsk jord og med følge av fulle drittunger på nattbussen, krøp jeg til sengs i Shirland road. Istedenfor fiskeselgerens rop, bønnesang og strålende sol, var det plaskende regn og bytrafikk som vekket meg noen timer senere. Jeg kjente tårene presse på – jeg vil tilbake….

Jeg landet i Agadir 14. april, til pusten av en mild sommervind og en god klem. Jaougou fikk prutet seg frem til en grei taxi-pris og så bar det av gårde mot mitt første møte med Afrika og Marokko. Etter å ha plassert tingene mine hjemme hos han, gikk vi ut for å spise og jeg fikk min første porsjon av guiding. Etterpå gikk vi innom byens bule for en øl og underholdende kjøttmarket, før vi tuslet tilbake i sommerregnet. Neste morgen var frisk og ren etter natteregnet og vi startet som resten av den kommende uken: med kake og cortado, tro til Jaougous livet-er-til-for-å-nytes-diett.

Dagene fulgte stort sett det samme, behagelige mønsteret:

-Stranda – vandring langs endeløse sanddyner, leking i bølgene, samtaler med vannscooter-gutta som ”passet på meg” når jeg var alene, grilling av nordisk, sensitiv hud og total avslapping. Fikk dessuten en smakebit av scooter-action, innføring i tennis og møte med merkelig rastafarihippie.

-Lunch på takterrassen, avkjølende dusj og siesta. Brød fikk vi varmt fra et ”hull i veggen”; bakeren i nabogata, med ost og yoghurt til. Fredag er couscous-dag, og Mamma inviterte oss på et herlig luchmåltid sammen med Bror. Andre dager gikk vi til byens beste juice-kafé, der den solmodne frukten henger i nett fra taket og du får fersk, tykk og herlig smoothie for en tier.

-Ettermiddagene ble brukt til små ærender, litt skissebokskribling eller mer avslapping… Dagen før jeg dro gikk vi på markedet – et paradis for en markedsfan som meg. Det er innendørs, med absolutt alt fra mat til klær, møbler og hvitevarer. Grønnsaksavdelingen er helt utrolig, det bugner av overflod og lukten og fargene er fantastiske. Ved siden av finnes alt av nøtter, oliven og krydder, bygd opp i fargerike tårn. I kjøttavdelingen er det bokstavelig talt liv og røre; høner og kyllinger flakser rundt i burene sine mens slakterne plukker etter kundenes ønske, fjærene fyker og eggene står i store stabler. Så er det alt av tradisjonelle varer, inkludert den berømte Argan-oljen som blir kvernet tjukk og helt på kostbare flasker, skinnvesker, Berbersmykker, keramikk og mørke treutskjæringer. Kontrasten er kitshe plastdingser, dilldall i skrikende farger, grelle sofaer trukket i velur, masseprodusert undertøy og piratkopierte dvd’er til spottpris, pluss alt annet du ikke trenger. Det er et yrende liv og utallige fristelser. Det beste er likevel at de ikke maser og at man faktisk kan gå ganske så uforstyrret rundt og bare nyyyte. Jeg måtte dessverre nøye meg med et par meter silke – neste gang skal holde meg langt unna Ryanair og nazi bagasjeregler.

-Kveld og klart for dagens største bekymring: hva har man lyst på til middag… Marokkansk? Fransk eller italiensk? Ute eller take-away? Eller rett og slett bare grillspyd fra underetasjen, servert på servise på lån til neste gang, med ristede nøtter og en deilig flaske vin? Sistnevnte ble en slager, sammen med tåpelige actionfilmer, liggende på kongeblå divaner. Unntaket ble en tur ut på lørdag: vi var innom tre totalt forskjellige steder, med fellesnevneren at det er noe ganske annet enn norske samlesteder for helgefyll. Bartenderne sjonglerte seg gjennom den dansende folkemassen, balanserende på glødende kull til vannpipene, på podiet sto byens store kunstner på 60 og showet til technorytmene, det luktet epletobakk og parfyme, det blinket i lamper og lyste fra flammer i baren, rytmene dunket i kroppen, folk danset, røykte, spiste og strålte – en stemning som stive nordmenn bare kan glemme å etterligne…

Et herlig liv, med andre ord. Et avslappet liv… Marokkanerne er gode på å slappe av, det skal de ha. Alt går i et sakte, behagelig tempo, lagt opp etter døgnets bønnetider; når bønneropet synges over byen og innbyggerne samles i moskeene eller på gata for å be i fellesskap. Mennene sitter på kafeene og nyter kanner med myntete (mettet av sukker…). Barna løper i gatene eller samles for å spille gitar på hjørnet om kveldene. De gamle, inkludert Bestemor på 93, sitter utenfor dørene sine og ser utover det hele.

Kun én dag sto vi tidlig opp. Torsdag tok vi frokosten med oss og satte oss på bussen til ”Kardemommeby” – Essaouira. Turen tar to-tre timer. Forbi oss gled en imponerende vakker kyst, skoger bugnende av Argannøtter, små fiskelandsbyer, surfeparadis og store slott. Småbønder med esler foran plogen, kvinner som slo kornet for hånd, andre som tok seg en pause i skyggen med eslene bundet til nærmeste tre, gjetere med skjortler, turban, vandrestav og vanntaske som ledet geitene sine og ventet på dem mens de klatret opp i trærne for å beite.

Essaouira er ”hippie-byen” som i lange tider har tiltrukket seg kunstnere, forfattere og livsnytere. Det er byen som blant så mange andre Torbjørn Egner ble betatt av og fant sin inspirasjon for sin Kardemommeby – husene er vakre og hvite med blå vinduslemmer, gatene er små og kronglete, fiskerne på havna ligner Kasper, Jesper og Jonathan i sine støvler og hatter, og på den sløve stemningen som fortsatt ligger over byen kan du nærmest lukte ”kardemommen”… Ikke rart byen tiltrekker seg både turister og folk som søker inspirasjon og en pause fra omverden.

Etter en rundtur og et nytt kapittel fra min personlige guide praiet vi en taxi til busstasjonen (taxiene er latterlig billige – ingen vits i unødvendig gåing…). Men litt for grepet av byens slow motion kom vi for seint til de ”trygge” bussene, og det ble taxi i stedet for. Vi kjøpte et ekstra sete for å få litt bedre plass; dvs. seks personer istedenfor syv i den lille bilen. Hjemturen gikk hakket fortere i svingen, men jeg fikk sett noen glimt av omgivelsene likevel. Bøndene var på vei hjem, gående eller ridende på esler og kameler. Da vi krøp ut vel tilbake i Agadir, støle etter å ha klamret oss til setene, var solen på vei ned over havet. Vi nøt en hjemmelaget iskrem og en siste kveldstur på stranda, før vi gikk hjem etter nok en herlig dag.

Tilbake i London kan jeg ikke fatte og begripe hva jeg gjør i dette landet. Jeg ønsker meg tilbake til slappe dager med blide mennesker, sol, varme og kjærlighet… Men, det er vel bare å bite tennene sammen og gjøre klart for en siste innsats. Jeg skal helt klart tilbake for å oppleve mer av Marokko en annen gang. I mellomtiden får jeg nøye meg med sporene på en solbrun hud og minnene fra ti herlige dager. De kan jeg leve lenge på.

Soundtrack: Jónsis nye album,
representert ved Go Do