:)

I dag ser framtiden lysere ut...
Ting er grublet over og tiden begynner å lege sårene. Dessuten hjelper det med en svømmetur med mamma og noen minutter i grillen, pluss en fiskekake i hånda på vei hjem og is til dessert;)

Tror jeg har slått meg til ro med at det bare er positivt at dette er litt trist. Da jeg dro på folkehøyskole var jeg så til de grader lei av Hamar og alt hjemme alt jeg bare smilte - nå må jeg forlate noe jeg ikke er lei av ennå og da kommer tårene. Og det er i grunnen en fin tanke. For, jeg vil absolutt ikke vente til jeg er lei!

I dag føler jeg for å poste noen kloke ord jeg fikk av pappa.
De er skrevet av Nelson Mandela.

Vår største frykt er ikke det at vi er utilstrekkelige.
Vår største frykt er at vi er kraftfulle hinsides alle grenser. Det er lyset i oss, ikke mørket, som skremmer oss mest.
Vi spør oss: hvordan er det mulig at jeg kan være strålende, praktfull, talentfull, fabelaktig?
Egentlig: hva er det du ikke kan være?
Du er et barn av Gud.
At du leker «liten» tjener ikke verden.
Det finnes ikke noe opplysende i det å vike slik at andre mennesker føler seg usikker sammen med deg.
Vi er født til å skinne.
Slik barn gjør det.
Vi ble født for å stadfeste Guds glans som er i oss.
Den finnes i alle!
Og idet vi lar vårt lys skinne, tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.
Idet vi frigjør oss fra vår egen frykt, vil vår tilstedeværelse automatisk frigjøre andre!